Zoaring

𝐌𝐞𝐧𝐧𝐞𝐬𝐤𝐞𝐭𝐬 𝐬𝐮𝐩𝐞𝐫𝐤𝐫𝐚𝐟𝐭! (2/3) 🦸🏼‍♀️

I denne miniserien tar jeg for meg menneskets superkraft: evnen vår til å lære språk. Forskerne har vært veldig uenige om hva som ligger bak.

Forrige uke møtte vi nativistene med Noam Chomsky i spissen, som mener vi er født med en innebygd språkmodul i hjernen. Denne uka møter vi dem som hadde svaret lenge før Chomsky kom på banen.

Du har sikkert hørt om Pavlovs hunder. Den russiske fysiologen Ivan Pavlov oppdaget på slutten av 1800-tallet at hunder begynte å sikle bare av å høre lyden av en bjelle, hvis bjellen tidligere hadde varslet mat. Stimulus og respons. Det er et av de mest kjente eksperimentene i psykologihistorien, og det la grunnlaget for en hel retning innen læringsteori. 📚💡

Behaviouristene, med psykologen B.F. Skinner i spissen, mente språk læres på samme måte som Pavlovs hunder begynte å sikle: gjennom belønning og gjentakelse. Barnet sier "papa", hele familien jubler og barnet lærer at det var lurt å si "papa". Stimulus, respons og belønning. Enkelt og greit. 🗣️

Hmm. Litt for enkelt, viste det seg. Chomsky leste Skinners bok om språklæring i 1959 og skrev en anmeldelse som i lingvistikkmiljøet er like beryktet som et velrettet spark i et vepsebol.

I boka påpekte han at barn produserer setninger de aldri har hørt før og aldri har blitt belønnet for. De lærer de faktiske reglene, og bruker dem til å lage helt nye setninger. Det lar seg ikke forklare med belønning alene.

Behaviourismen har aldri helt hentet seg inn igjen etter det.

Der Skinner mente at vi lærer som hunder, og Chomsky mener vi er født med noe hundene ikke har, møter vi neste ut noen som mener at begge disse forklaringene er unødvendig kompliserte.

Om deres forklaring holder, får vi se! 👀

𝐃𝐞𝐭 𝐬𝐮𝐫𝐞 𝐩𝐮𝐧𝐤𝐭𝐮𝐦𝐞𝐭. 😠

Vi vet jo alle at “God helg!” og “God helg.” er to vidt ulike meldinger. Den første er hyggelig og varm, mens den andre har et kaldt passivt-aggressivt gufs over seg som egentlig hører best hjemme i en klagemail til et flyselskap.

Selv om dette er et velkjent fenomen i dag, er det grunn til å tro at det er ganske nytt. Vi snakker etter 2008 og iPhonen som kom med emojier-nytt.

Emojiene har på mange måter vært med på å varme opp skriftspråket vårt. "Hei." er avvisende. "Hei!" er imøtekommende, men "Hei 😊" er jo ekstra imøtekommende. Også har vi jo klassikeren "Hei :-)" som er skrevet av oss som husker MSN.

Det sure punktumet er kartlagt av språkforskere i studien “Is the period really pissed?” (hehe) som fant ut at den negative effekten ved bruk av punktum i meldinger avtar når setningen blir lengre. Er setningen over 6-8 ord? Da er det trygt å sette punktum, uten å bli oppfattet som en surmuler. Eller sagt på en annen måte: jo kortere meldingen er, desto surere er punktumet.

Det som før var et tegn som primært avsluttet helsetninger, har nå fått stor emosjonell slagkraft. Og det er jo nettopp det som er så fascinerende! Tegnsettingen vår er først og fremst til for å strukturere skriftspråket vårt. Nå har den fått et helt nytt lag med mening, kollektivt og uplanlagt gjennom millioner av hverdagsmeldinger mellom venner, kollegaer og frustrerte kunder av flyselskaper.

Noen som er veldig opptatt av å bruke fagbegreper vil kanskje kalle det for den semantisk-pragmatologiske transmutasjonen av interpunktorisk signifikansepotensialitet under postdigitale vilkår betinget av smarttelefonisk diskursmodalitet og emojiografisk paralingvistikk. Vi andre kan kalle det for det sure punktumet.

Så, hva syns du? Er “the period really pissed”? 🤨