IL Sandviken herrer

Dagen derpå i Fyllingsdalen, Brann 2 mot Sandviken
Brann flyr høyt om dagen. I Bergen koker det – fotball er selve pulsslaget i byens hjerte! Nå skal våre gutter fra Sandviken bryne seg på de røde som banker hardt på døren til Branns førstelag. Og optimismen lever i beste velgående i Sandviken-leiren. Forrige helg ble Pors feid av banen som en høstløvstorm, og laget tar steg fra kamp til kamp. Hele troppen er skadefri, og trener Stockinger står foran den sjeldne luksusen, en gledelig, men vanskelig oppgave: Hvem skal få tillit i denne slagkraftige elleveren?
SANDVIKENS LAG:
12 Aksel Bergsvik, 24 Torvald Trætteberg, 26 Magnus Bruun-Hansen, 8 Oscar Bakke, 18 Sindre Lie, 6 Lionel Kamanzi, 27 Thomas Lotsberg, 7 Lars Dalstø, 2 Henrik Flagtvedt, 22 Bendik Engen, 9 Vebjørn Høynes
INNBYTTERE:
1 Casper Algrøy, 16 Håvard Presthus, 14 Anders Grindheim Njøs, 21 Casper Thorsen, 5 Marcus Tislevoll, 10 Sebastian Tune Skåre, 25 Emanuel Bangoura, 22 Daniel Kvalvågnes
På motsatt halvdel stiller et sterkt Brannlag. Angrepstrioen Haaland, Lægreid og Remmen har allerede vist seg frem på A-laget – med bravur. En tøff prøvestein, men våre gutter holder dem unna i åpningsminuttene. Det er sjansefattig, Sandviken står tett, varierer klokt mellom høyt og lavt press, og viser en struktur som får oss til å smile. Bare et langskudd får hjertet til å hoppe, ellers har Bergsvik det meste under kontroll i buret.
Etter hvert bølger spillet. Sandviken matcher Brann mann mot mann, skaper små farligheter og presser stadig lenger frem. Som en publikummer utbryter ved pause: «Sandviken har vært nærmest scoring!» – og det er vanskelig å si ham imot.
Så blåses andre omgang igang. Sandviken stormer ut av startblokkene, aggressive, uredde. Bendik er nær ved å sette inn ledermålet, og det koker på tribunen. Innbytter Sebastian Skåre trer gjennom en nydelig pasning til en annen innbytter, Daniel Kvalvågnes. Målmaskinen alene med keeper! Publikum holder pusten, men dessverre mister han balansen i avgjørende øyeblikk. Ballen treffer nettveggen. Et sukk går gjennom rekkene.
Så skrur Brann opp tempoet. Pasningene sitter tettere, ballen går hurtigere, og trykket øker. Våre gutter jobber steinhardt, men hjemmelaget finner til slutt rom. Et presist innlegg, et giftig løp, og ballen sitter i nettet. 0–1.
Men Sandviken nekter å knele. Kort tid etter kommer sjansen over alle sjanser! Sindre Lie, vår egen politimann, står alene på femmeteren. Ballen lander perfekt, dette må bli utligning! Men utrolig nok går avslutningen over. «Når vi ikke scorer på sånne sjanser, da blir det ingen mål,» sukker psykolog Nerås, med erfaringens tyngde.
Og som om ikke det var nok: Ti minutter senere serverer en uheldig Sandviken-spiller ballen på sølvfat til Brann. «Vær så god,» sier vi nesten, og 0–2 er et faktum. Håpet svinner, troen falmer. Kampen ebber ut i Branns favør.
Men én ting skal sies: Lenge var dette en kamp som kunne vippet begge veier. Typisk en «første målet vinner»-affære. Og vi tar med oss trøsten. For når vi kjører ut fra Varden, gjennom Løvstakktunnelen, og vi skimter solstrålene over Ytre Sandviken, da minner naturen oss på at vi tilhører verdens vakreste bydel. Det lindrer nederlaget. Og vi vet: Nye sjanser kommer. Allerede fredag står topplaget Sotra klart på Stemmemyren. Og da, da venter et Sandviken-mannskap brennende av revansjelyst! TRO, håp og Sandviken!
Referent: Rune N.